Eg har omsett novella Scroogled av Cory Doctorow til norsk. Ho stod på trykk i tidsskriftet Rødt! nr. 4/2008, og er sjølvsagt tilgjengeleg på nettet.
Archive for the ‘Underhaldning’ Category
Scroogled på norsk
Tuesday, March 10th, 2009Leik
Monday, February 23rd, 2009
1. 321st Engineer Battalion (United States)
2. Supreme Court of the United States
Dette funkar utruleg bra. 321st spelar Shostakovich-kvartettar.
Piff …
Thursday, November 13th, 2008
OK. Eg har vore blodfan av Carl Hamilton-serien til Jan Guillou i mange år, heilt sidan eg oppdaga han på starten av 1990-talet. Eg har lese dei fleste minst to gonger (bortsett frå bøkene mellom Vendetta og Hevet over enhver mistanke, som eg berre har lese ein gong). Dei to bøkene om Erik Ponti, Ewa Johnsén og Pierre Tanguy er heller ikkje verst. Men ærleg tala, “la grande finale”, som kom på norsk no i oktober (Men ikke hvis det gjelder din datter), er sikkeleg dårleg.
Og då meiner eg verkeleg dårleg, vurdert ut frå føresetnadene sine. Sjølv eg finn bokmeldingar i Dagbladet, Kulturspeilet og Haugesunds Avis som tydelegvis tykkjer det var ei bra bok.
Som sagt, eg likte Hamilton-bøkene, kanskje fordi eg kjende meg heime i dei. Ein ekte svensk maoist har lov til å slåst mot Sovjetunionen og Baader Meinhof, særleg når han samstundes stør Palestina og hatar Säpo. Og, ærleg tala, den siste boka i “Hamilton-suiten”, Hevet over enhver mistanke, er strålande: Tett, mangetråda og i beste Doktoren mister en pasient-stil.
Men, rett skal vera rett. Bøkene er utdaterte no. For dei som ikkje hugsar korleis verda såg ut før 1995 (eller interesserer seg for det), framstår sikkert verdsbiletet som bøkene presenterer som framand. Ideane bak kan kanskje best oppsummerast som “Kva om Sverige, eit lite, nøytralt land i Norden hadde hatt spesialsoldatar og brukt dei rundt om i verda? Kva om denne spesialsoldaten hadde eit slags venstreradikalt samvit?”
I eit Noreg som driv krig i Afghanistan og der media skriv beundrande om spesialsoldatane våre, ramlar ei slik problemstilling litt saman.
I Tyvenes marked og Den indre fiende tok Guillou opp att ideen med politisk krimlitteratur. Eg vil nesten gå så langt som å seia at desse bøkene er enno meir politisk poengterte enn Hamilton-bøkene, og trioen Ponti-Johnsén-Tanguy er for så vidt underhaldande. Dersom ein leiter, er det mange artige kultursosiologiske poeng òg.
Men ikke hvis det gjelder din datter fugar altså saman desse to seriane (som tidlegare er bundne saman av Pontis vinkjellar, av alle ting), og nøstar opp alle trådane.
Det var verkeleg ikkje naudsynt å gjera det på denne måten.
- I dei to førre bøkene om Ponti/Tanguy var mat- og vinscenene forteljarteknisk viktige. I denne er dei for det første skildra nærast på ein matlei måte, men likevel er det nesten det einaste hovudpersonane gjer på. Dei et og drikk heile tida, same om dei er triste eller glade. Før har det verka som om forfattaren har fått vatn i munnen av å fortelja kva som vert ete og drukke.
- Det er ingen intrige i boka. Hovudplottet, at Nathalie Tanguy vert kidnappa og seinare redda av pappa Pierre og dei gamle våpenbrørne hans frå Framandlegionen, står oppsummert på baksida av boka. Dei to hundre første sidene går ut på å seia opp Ponti som journalist og få Hamilton heim til Sverige. Dei to hundre neste handlar det om å få Nathalie attende frå terroristane, i ei ganske fargelaus forteljing som handlar om etterretning-planlegging-handling.
- Det er sikkert rett at saudiane er skrukar. Men det openbert frå fyrste sida, nærast. Det er rett og slett ingen overraskingar i boka, ingen feilspor, ingenting.
Utan noko av det som har gjort bøkene lesverdige før, skin det enno meir gjennom at Guillou ikkje meistrar å skildra kjensleliv og personleg dramatikk. Det er litt dumt, sidan det openbert var det han hadde tenkt å skriva ei bok om.
Oppsummering: Men ikke hvis det gjelder din datter er veldig dårleg.
På settet
Wednesday, October 29th, 2008No har altså far og dotter vore statistar. Me la varer på bandet i Ica-kassa i ein serie som vel kjem på NRK etter kvart. Heldigvis greidde me å spela inn dei ca. fem sekunda før det var gått ein time, og tolmodigheita til den yngste statisten var brukt heilt opp.
Eg har aldri vore statist før, og eg var imponert: dei som arbeidde med produksjonen var utruleg flinke. Dei greidde å instruera eit tjuetals statistar heilt utan roping og skriking, og sjølve opptaket var så naturleg at det nesten vart eit antiklimaks.
Inspirert denne opplevinga måtte eg sjølvsagt sjå på bakomfilmane til NRK-serien Kodenavn Hunter 2. Eg gler meg, men ikkje fordi Hunter 1 var så enormt bra (berre sånn middels). Eg gler meg fordi det er artig å sjå norsk TV-krim som er med stort scope og litt sjølvtillit. Og det hjelper å vita at dei som lagar slikt er folk som er veldig trivelege sjølv med uvesentlege statistar.
PS: Serien der me medverka var nok av noko mindre format …
Nye tider
Friday, August 15th, 2008Etter å kjapt ha lese gjennom haustlista til Samlaget, er det klart at dei ikkje har tenkt å gje ut Little Brother i år.
Eg trur at tidene har forandra seg. Hypen (eller kva du no kallar det) rundt boka er no, ikkje til neste år. Alle som har lese om boka på nettet, eller, for den del, lese sjølve boka der, vil jo ha henne no! Dei finn henne på engelsk hjå SF-pusharen sin, så då kjem dei til å kjøpa den engelske utgåva. Eg vart så glad då Samlaget viste seg å ha dei norske rettane, for eg såg føre meg at dei hadde fått inn noko som var litt i forkant. No har dei skusla bort den sjansen.
Fysj! Bokmarknaden er liksom global no om dagen, og med mindre eg skal ha noko som står i bokhylla på Narvesen eller berre finst på norsk, så er det jo nesten greiare å tinga på Amazon enn å organisera seg ein tur i bokhandelen.
Little Brother
Tuesday, July 22nd, 2008
Etter det eg les på bloggen til Eirik Newth skal Samlaget gje ut Little Brother av Cory Doctorow på norsk. Dei har iallfall rettane til det.
Det er utruleg kult.
Det er altså ei slags ungdomsbok i «post-cyberpunk-SF»-tradisjonen om ungdom som bruker teknologi til å slå attende mot staten og overvakingssamfunnet. Dessutan er skjønnlitteraturen til Doctorow om lag like politisk som 1970-talsbøkene til Dag Solstad. Doctorow er kanskje aller mest kjend som EFF-aktivist og ein av lykelpersonane bak Boing Boing-bloggen.
Hurra.
Anakronismar
Wednesday, June 18th, 2008Noko av det artigaste med filmar der handlinga er lagt nokre år tilbake i tid, er at de samtidig ber så tydeleg merke av den perioden dei er laga i. Då NRK sende dramaserien Nord og Sør frå den amerikanske borgarkrigen for eit par år sidan, gledde eg meg stort til eit gjensyn med barndomshelten Orry Main. Det einaste eg greidde å tenkja på var korleis kjolar, frisyrar og innreiing såg så 80-tals ut.
Lærdom: Det er utruleg vanskeleg å unngå slike anakronismar, for det er vanskeleg å sjå alt som er tidstypisk for vår eiga tid. Motivasjon for dette innlegget: Mark Simonson har gjort ein glimrande analyse av skrifttypane på karta i Indiana Jones-filmane.
Som eit apropos, Peter Englund om korleis tiåra set merke på oss sjølve.
Genom att studera människors yttre kan man ofta ana vilken period i deras liv som var den lyckligaste. (Människor över en viss ålder, vill säga.) Man kan nämligen se detaljer i klädsel eller frisyr som var populära just under den tiden, och som de sedan dess hållit fast vid.
The Wire
Monday, March 24th, 2008I huslyden nytta me påska (av fleire grunnar vart det ufrivillig hyttepåske heime i stova vår) til å arbeida oss gjennom sesong ein av The Wire. For meg var dette andre gongen (no med norske undertekstar).
Nokre punkt til oppsummeringa:
- Språket er ikkje så uforståeleg. Eg fekk tak i nokre fleire poeng med tekstinga, men det var ikkje så mykje eg hadde gått glipp av. Nokre setningar her og der, sjølvsagt, men likevel.
- Litteraturvitarar greier tydelegvis å gissa 95 prosent av handlinga på førehand.
- Kor “realistisk” er serien? Korleis kan ein måla det? Fyrste gong eg såg sesongen, var eg heilt overtydd om at dette var kjemperealistisk. No ser eg at eg vart “lurt”: filminga og klippinga bryt med vanlege TV-serier, og, ja, alle karakterane er “grå”. Men dei er likevel utprega arketypar (som sagt, litteraturvitaren har allereie funne ut korleis kjem til å gå med dei aller fleste i serien).
Det motsette av Numb3rs …
Thursday, July 19th, 2007… er kanskje serien The Wire (som er framifrå, dersom ein kan takla så mykje pessimisme).
Meir nærliggjande er det kanskje å sjå alle dei filmane, teikneseriane og bøkene der vitskapsfolk er framstelte som galningar. Her er eit artig oversyn eg kom over: Mad about scientists.
Når det gjeld humaniora og samfunnsfag, er det vanskelegare å verta populærkultur-helt (eller skurk). Vel, Jack Ryan (kjend frå bøkene til Tom Clancy) er vel historikar, og så er det ein og annan arkeolog (Stargate, og ikkje minst Indiana Jones). Når kjem lingvisten som løyser mordgåter? Hæ?
Numb3rs
Monday, July 2nd, 2007I vår har TV2 byrja å senda TV-serien Numbers (eller
Numb3rs). Det er ikkje ein strålande god serie, men han har
nokre sider som gjer han ganske unik.
På yta er det ein vanleg kriminalserie. Don Epps arbeider som
FBI-etterforskar i Los Angeles, og må løysa ei lang rekkje av drap,
kidnappingar, narkobrotsverk og terroriståtak. Hovudpersonen er i
serien er likevel Charlie Epps, broren til Don. Han er ein ung
professor i matematikk på «Calsci» (ei fantasiutgåve av Caltech), og
saman med yrkesbrørne Amita og Larry hjelper han Don å løysa
sakene. Kvar gong FBI står fast i ei sak, lagar Charlie ein matematisk
modell som kan setja dei på sporet att.
Utan denne gimmicken hadde serien vore ganske
uinteressant. Forteljarteknisk er serien ganske langt unna nyskapingar
som Lost og 24, og karakterane er òg vesentleg mindre
interessante enn i NYPD Blue, eller til og med CSI
(personane vert utvikla i nokre biforteljingar, men desse er teikna
med så brei pensel at det nesten gjer vondt å sjå på). Eigentleg er
temaet, «matematikkprofessor løyser kriminalitet», som er
Numbers.
Matematikken er fyrst og fremst synsvinkelen. Der CSI handlar
om å finna spor, handlar Numbers om å tolka spora ved hjelp av
matematikk. I ein episode står Don og Charlie andsynes ei
trafikkulukke, der ei ung kvinne er overkøyrd. I CSI ville
rettsmedisinaren sett på skadene, og sagt at «desse er for høge, ho må
ha stått i ro då bilen køyrde på henne», seier Charlie at «hælen
teiknar ein slik og slik bane når ein går, og ut frå denne modellen
ser me at ho må ha stått i ro medan bilen akselererte over henne». Eit
anna døme er der etterforskarane står andsynes ei lang liste med
mistenkte. Der CSI «køyrer lista gjennom datamaskina» og finn eit
svar, seier Charlie «dette løyser me med nettverksanalyse», og
reknar seg fram til kven som er mistenkt. I mange tilfelle er
det mogleg å tenkja seg at CSI og Numbers kunne løyst same saka, på
same måten, men forteljinga hadde likevel vore heilt
annleis. Bodskapen i Numbers er at matematikk er eit nyttig fag, eller
som det heitte i opninga for sesong 1 og 2: «We all use math, every
day».
Vona er kanskje at matematikk skal verta like populært som
åstadsgransking har vorte. The Matemathical
Association of America (MAA) har omfamna serien, og det er laga
eit opplegg der ein kan bruka han som støtte for matematikkundervising
på vidaregåande.
Når det gjeld den faktiske matematikken, er eg diverre ikkje i stand
til å vurdera kor realistisk han er. Etter det eg har lese meg til,
har dei brukt gode konsulentar, og alle likningane som flyg over
skjermen skal vera rette. Det er openbert at Charlie er spesialist på
(for) mange felt og lagar avanserte modellar nærast som ein
apropos. Men slikt kan ein godta i fiksjonen (i nesten all
populærlitteratur har hovudpersonane fleire roller enn «realistisk»). Eg var òg
overraska over ein episode som handla om kampsporten Mixed Martial
Arts (ein av dei få idrettane eg finn glede i å følgja på
skjermen), der problemstillingane var uvanleg intelligente. Eg lurer
på om det gjeld for andre spørsmål dei tek opp.
Eit problem med serien er at det kanskje ikkje er veldig mange måtar
matematikk kan løysa kriminalitet på, så det vert ein del
resirkulering av løysingar (veldig mykje «nettverksanalyse», heldigvis
driv Amita med kombinatorikk). Det er likevel ei stund til dei nærmar
seg nivået i CSI («ha, me fann eit frø frå ein busk som berre veks der
og der») eller 24 (der Jack Bauer på keisameleg vis torturerer seg
fram til løysinga).
Oppdatering (2007-07-04):
